Så var det min sønn sin tur til å bli frastjålet klokke, penger, t-skjorte og nytt flexikort. Han kom hjem i går etter en liten time på Gardebadet, veldig oppgitt og fortvilet selvfølgelig. Og særlig fordi han er rimelig sikker på hvem som har tatt dette, men hva hjelper vel det så lenge det ikke finnes bevis.
Nå vil poden anmelde dette og har alt printet ut skjema fra politiets hjemmeside! Jeg forsøker å fortelle ham at politiet sansyneligvis ikke har tid, og så må jeg jo også igjen si til gutten at så lenge man legger fra seg noe så er det nesten gitt at det blir stjålet… Ingen ting får lov til å ligge i fred, en sekk blir for fristende så den blir gjennomgått i håp om en eller annen ting å ta! Så vi får heller lære av dette å være mer forsiktig neste gang…
Han er klar over det, men dette skal anmeldes! Vi får gjøre det, og jeg finner hans pågangsmot og håp om rettferdighet som fascinerende og søtt… Det er kanskje like greit at han går til politiet, bedre enn å oppsøke gutta han mener er skyldige – en av disse har truet tidligere, en skikkelig tøffing som herjer rundt med yngre barn i området. Nå kjenner mor på at hun er mer engstelig for at disse tøffingene skal "ta" poden min fordi han mistenker gutta for tyveri…
Så ikke nok med at man har vært utsatt for tyveri, så skal man kjenne på en type "angst" for vold også!
logite