For en tid tilbake sto jeg og ventet på banen. Der står også en mann som jeg ser har øret fult av barberskum. Hmmm, sprøtt at han ikke merker det tenkte jeg… Jeg var på nippen til å si ifra, men av uviss grunn så gjorde jeg det ikke. Var kanksje mer opptatt av grunnen til at han ikke kjente dette selv, enn om det var riktig av meg å gjøre ham oppmerksom på det.
Mandag, jeg hastet avgårde for å rekke banen. Med meg hadde jeg en kaffe latte som min kjære hadde lagd. (det er forresten noe av det kosligste å få servert en tidlig morgen…) Det som er ekstra kos er at kjæresten alltid tegner et hjerte eller tre på plastlokket!
Dårlig tid hadde jeg og kom frem på stasjonen rett før banene gikk. Full bane, ble stående rett innenfor døra. Synes ekstra mange SÅ på meg… Men hva skal man gjøre annet enn å se på medreisende dersom man ikke har med seg bok, avis, strikketøy eller suduko hefte?
Så snur jeg meg mot døra og får øye på speilbilde av meg selv… En stor sort nesetipp! Avtrykk av hjertet på kaffekoppen! Ikke rart folk så! 
)
Ingen sa ifra til meg heller… Er de fleste av oss "laget" slik at vi lar andre være i fred dersom vi ikke kjenner dem? Hjemme i det private rom så er vi jo rågode til å si ifra; Du har mat i munnkroken! Busemann i nesa!
He he, jeg overlevde og det gjorde sikkert mannen med barberskummet – men neste gang så skal jeg på en forsiktig og hyggelig måte informere den fremmede…