av
in tirsdag, april 29th 2008 Lagret under:
brilleglass,
t-bane
Så har det skjedd igjen!
Jeg lovte ved tidligere innlegg (Busemann i nesa 1 & 2) at jeg skulle si ifra neste gang jeg sto ovenfor et fremmed menneske med barberskum i øre, eller åpen smekk. Vi var vel egentlig enige om at det var det hyggeligste å gjøre den andre oppmerksom på sitt morgenhastverk…
Nok en gang T-banen til by’n, det er jo stort sett på den måten jeg kommer meg på jobb. I dag dumper jeg ned på et sete (forresten ikke ofte jeg får plass til baken)! Rett foran meg sitter en dame og leser bok. Jeg har aldri med bok så jeg pleier å benytte anledningen til å ta en titt rundt på mine medpassasjerer, ja noen ganger stirrer jeg til og med – det er egentlig ikke med overlegg, men det hender jeg TAR meg selv i det og føler meg litt stygg…
Nå, tilbake til den intellektuelle damen med bok. Hun sitter med briller på og midt på det ene brilleglasset er det en klistrelapp som det står +2.00 på! Der tenkte jeg, endelig så kan jeg gjøre det jeg lovte på bloggen tidligere i april. Jeg kan gjøre henne oppmerksom på at det er noe på brillene hennes, jeg bøyde meg fremover ett tiendedelsekund før jeg ombestemmer meg fordi jeg begynner å tenke… !
Hvordan i alle dager kan hun unnvære og se dette klistremerket, det sitter jo rett foran øyet!?!
Forundret blir jeg bare sittende litt apatisk (kanskje like greit) og følge med på henne, jeg har tanker som; kanskje hun egentlig burde ha sterkere briller selv om +2 er ganske sterkt, eller? Mulig hun er blind på det ene øyet osv…
Det er da jeg finner ut at dette MÅ jeg jo bare skrive om på bloggen. Så jeg dukker dypt ned i vesken (tok en stor veske i dag slik at veskesnokere skulle få trøbbel med å finne lommeboken min…) Finner en gammel flybillett og en penn og starter med å skrive om min oppdagelse av nok en medpassasjer. Jeg skriver og skriver – ja jeg skriver meg faktisk helt bort! Kvikner til da jeg hører Tøyen stasjon, skjønner INGENTING! Tøyen! -der er det lenge siden jeg har vært. Jeg har glemt å GÅ AV på Stortinget stasjon… Forfjamset og lettere forvirret kaster jeg meg av banen, ser muligens ut som en forvirra høne der nede på Tøyen da jeg lurer på hvordan jeg kommer meg til banen som skal motsatte vei igjen. Jeg MÅ jo på en eller annen måte komme meg tilbake… Finner banen og stuper inn, da har sjokket lagt seg og jeg kjenner denne boblende latteren i meg, den litt sprekkeferdige som ikke er så bra å få når man er alene… Skjønte fort der jeg småhumret for meg selv at mine medreisende får tanker som: ”Uff da, hun er nok ikke helt god – det er kanskje ikke så lurt å stirre på henne for lenge…”
Jeg kom frem og ankom jobben litt forsinket, og selvfølgelig så er jeg jo den første som forteller ALT som jeg har opplevd til mine kollegaer… Tja, ikke så smart kanskje, for resten av dagen har jeg stått for underholdningen her!
Og når jeg nå nettopp også har svart på et calling-ring (dørklokka som brukes på bakkeplan) og hører der flere som snakker i munnen på hverandre og alle sier HALLO! Noe som selvfølgelig jeg også begynte med (blir jo påvirket av sånt) og en damestemme sier; Du har kommet til Netcom! NETCOM??? Jeg har da ikke ringt noen steder, jeg har da i helvete bare svart på callinganlegget! Vel og merke holder jeg et rør i hånden, men det er da ikke noen telefon! Selvfølgelig klarer jeg å SI DET til stemmene der nede…
Så var jeg med på å gjøre noen lykkelige i dag også – full respons fra meg og akkurat hva
ringe-på-terroristene ønsket seg mest av alt!
Og resten av go’folket på kontoret har et sånt litt merkelig flir rundt munnen når jeg ser på dem…
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
