Jeg har en far med demens som bor på sykehjem og som jeg nettopp har fått høre han har blitt veldig sexfiksert i perioder. Dette vet jeg er helt vanlig og ikke er noe å "skamme" deg over.
Problemet eller overraskelsen er heller at helsepersonellet/pleierne tydeligvis ikke helt vet hvordan de skal takle dette…
Da fars samboer var på besøk tidligere denne uken kom en av sykepleierne bort til henne og sa at nå hadde det vært stormøte om min far for nå løp han etter de gamle damene igjen…Og stakkars de gamle svake damene som ble utsatt for ham, de svakeste i samfunnet! kunne sykepleieren fortelle (jeg synes forøvrig at far også er i den kategorien, han er da også demens!) Fars samboer ble både sjokkert og fortvilet da dette ble sagt i en nesten litt anklagende tone ved en kaffemaskin. Vi, både samboer og oss barna har aldri noen gang opplevd han i en slik situasjon eller fått vite at dette var et problem. Hverken avdelingsleder eller kontakperson på sykehjemmet har nevnt dette for oss tidligere. Vi har vært helt uvitende og syntes vel egentlig det kunne fortsatt.
Fars samboer spør i fortvilelsen om hva hun kan gjøre, eller om sykehjemmet kan gjøre noe, hvorpå sykepleier forklarer henne om medisiner som blir brukt på FANGER I FENGSLET! -det var disse ordene som ble brukt!

Jeg er dypt sjokkert, her kommer en voksen mannlig sykepleier og klarer simpelthen å gjøre en dame på snart 80 år så forlegen, flau, skamfull og fortvilet at hun nå fra å daglig besøke far ikke ønsker å dra dit igjen. Sykepleieren ga henne en følelse at far var et sexmonster (noe som ikke er særlig hyggelig med tanke på hva avisene fylles med for tiden)! Og selvom det har blitt større åpenhet rundt sex i senere tid, så gjelder ikke dette alle godt voksne mennesker…

Er det vanlig å informere pårørende om absolutt alt? Det jeg setter spørsmål rundt er hva godt kom ut av at sykepleier ved en tilfeldighet måtte fortelle dette til fars samboer? Det hadde vært helt forståelig dersom hun eller andre pårørende hadde "oppdaget far i en intim situasjon" og at pleierne av den grunn ville informert om at dette var noe som ofte skjedde med demente. I stedenfor har de gitt oss inntrykket av at dette er unormalt og forferdelig. Trodde noe av poenget var å skåne både pasient og pårørende en smule… Og at det er personalets oppgave å forsøke å avlede dersom "det går over stokk og stein"! Vi som pårørende kan ikke gjøre noe, hadde vi hatt mulighet til å passe på ham hele tiden så hadde han jo ikke vært på sykehjem i utgangspunktet! Og dersom det er et så stort problem som de ikke klarer å takle på sykehjemmet så ville det vel vært mer naturlig å bli innkalt til et formelt møte?

Forøvrig sa en hjelpepleier en lørdag formiddag da far skulle på overnatting hjemme dette: "Håper det går bra fordi han har onanert i dag!" ????? Hvorfor i all verden skulle det ikke gå bra? Og hvorfor forteller pleieren at mannen har onanert? Det er da vel en privatsak og så lenge dette har skjedd i "det private rom"? Det er da for svingende der han bor og det er da en menneskerett å få lov til å gjøre dette uavhengig av alder eller sykdom!

Jeg setter STORE spørsmålstegn rundt etikken eller rettere sagt mangel på den…

Er det noen der ute som arbeider med demente eller har vært borti noe tilsvarende, noen med erfaring eller mening om hvor mye som skal eller bør fortelles de pårørende? Hva er "normalt" å si, eller hvordan blir slike tabuemner formidlet til pårørende?
Og bør det bestandig formidles?

Det er tydelig at det er behov for videreutdanning eller i det minste en opplæring om hvordan både pasienter og pårørende bør bli møtt. Og etter min mening så mangler disse hva jeg vil kalle sunt bondevett også! Det er skremmende!

-logite

Tips oss hvis dette innlegget er upassende